Like A Knife

HEI!

Nå har jeg endelig surret meg til å blogge.


Som sagt dro jeg til England 22. oktober.
Jeg kom hjem på onsdag.

SÅEH.
Nå skal jeg liksom...fortelle om turen, ellernoe.


Så, ja!
Forrige lørdag shoppet jeg og min kjære søster i et par timer.
Og SÅ! dro vi på konsert! Yaaay!
Konsert med My Chemical Romance, som forresten har vært et av mine favorittband siden 2005-ish.
Konserten var fantastisk, og Astrid klarte å få tak i setliste og plekter til meg. <3

Plekteret til Ray. Nam. <3

Etterpå sto vi utenfor i ca. to timer og ventet på bandet.
Plutselig sto Gerard der. Jeg trodde jeg skulle dø, nesten.
Så kom Mikey ut også.
Jeg fikk autograf av begge, high five'et med Gerard og tok bilde med Mikey.

                                          

Nestenbilde av meg og Gerard. Meheh.

Jeg er ikke glad, altså. Lover.
Du ser jo det på trynet mitt, lizm.

Så, ja! Vi møtte Gerard og Mikey.
JEG VAR GLAAAD.

Den natten sov jeg sykt godt.
Også dusjet jeg med plastpose på hånda dagen etter.
Kunne ikke vaske vekk Gerardbakterier heller, da.

Dagen etter dro man til Manchester!
Enda en konsert med My Chemical Romance. YAY!

Gerard Way..♥ 

 Frank Iero..♥

Vi sto to timer utenfor nå også.
Og så kom hele bandet ut!
Frank og Ray, også.
DA døde jeg nesten.
Jeg fikk autografer en gang til, av alle sammen, denne gangen.

Forresten, så sto jeg på et gjerde.
Og da Frank kom bort sa han at han trodde gjerdet kunne falle ned.
Så holdt han meg i hånda mens jeg gikk ned fra gjerdet.
Også sa han "Nice to meet you."
Da døde jeg enda mer.
En av verdens peneste menn har holdt meg i hånda og sagt "Nice to meet you."
SERIØST! Ææææh.

Namnamnam.♥

Den natten sov jeg også helt vilt godt. Hahah.

Dagen etter tok vi tog, leeeenge. Til Glasgow.
Da vi kom frem...så...gikk familien min ut for å spise.
Mens jeg ble igjen, med dataen. Vi hadde nemlig 24 timer gratis internett.
Nerd? Neida. 

Så! Var det tirsdag og tid for Avenged Sevenfold!
Jeg og Astrid presset oss langt inn i crowden. Og der ble vi.

Jævlig mye dytting. Og mye høye mennesker.
"Hei. Jeg heter Eva. Jeg er bare 158. Kan jeg få se litt?"
Det var en gang det sto en jævlig høy fyr foran oss.
Han var irriterende.
Etter konserten spurte jeg Astrid om hun hadde merket at han så rart på oss.
Det hadde hun merket. Også hadde han gått sin vei rett etterpå.
Da måtte jeg innrømme at det var fordi jeg beit han i skulderen, fordi han var så plagsom.
Eheheheheheh........

Under konserten fikk vi også noen venner, som hjalp oss med å flykte fra moshpitter ogsånn.

De var fantastiske! Men..vi glemte å spørre om navnene deres, så vi kunne legge dem til på facebook.

ÆSJ! Jeg og Astrid var så sykt lei oss for det. Så vi etterlyste dem på ALLE eventene på face for den konserten.
Og gjett hva! På onsdag kveld kom Astrid løpende inn på rommet mitt, og skrek at hun hadde funnet dem!
DA VAR VI GLADE, DA! :'D
Hahahhahaha.

Zacky Vengeance og Synyster Gates.♥

Men. Ja. Dette ble et jævlig langt innlegg.

Så jeg avslutter her.

God natt, verden!

- Eva.

Vi er litt søte.

Goodbyes are meant for lonely people standing in the rain.
And no matter where I go it's always pouring all the same.